Når han sto på bordet i dagligstuen og så ned i dalen, kunne han se ungene som gikk på skøyter på elva, skiløpere som for nedover eller samer som kom med reinsdyra fra Rørosskogen. Innendørs var trappa til annen etasje ofte islagt, og en gang hadde faren vært nødt til å ta med pistol i kirka.

«Kviknedølen skal i senere tider ha vokse frem til et opplyst, fermt folk; men den gang var Kvikne kall et av de mest ille omtalte i landet,» har Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) skrevet om fødebygda si.

Fordelen med all snøen som lå meterhøy rundt husene, var at han kunne klatre opp på skaren og slik komme seg unna mora når han skulle ha ris. Og de snøfylte vintrene var lange; i barndomsminnene hans er det først og fremst vinterkulda som ser ut til å sitte igjen.

Han var seks da familien flyttet til Romsdalen og han hevdet han ikke var «synderlig sørgmodig» ved avskjeden. Ikke desto mindre bevarte Bjørnson gjennom hele livet kontakten med Østerdalen. Ivar Sæter fra Tolga, som flere ganger hadde Bjørnson på besøk, hevder at Bjørnson selv regnet seg som østerdøl. Og Bjørgan prestegard i Kvikne er starten for enhver reise i Bjørnsons fotefar.

Bygningen, opprinnelig fra 1822, er i dag statseiendom. Avkjøringen er merket fra riksveg 3 sør for Kvikne, og det bærer bratt oppover i lia. Huset står temmelig uforandret både utvendig og innvendig.

Bergsliens byste sørget Bjørnson selv for å gi til Bjørgan, og den store 9-tonns bautasteinen på tunet ble reist til 100-årsdagen for hans fødsel etter en landsomfattende innsamling.

«Å, kunne jeg ennu en gang nå dit opp,» skrev Bjørnson i 1900. Men det kunne han ikke; det ble bare to besøk i Kvikne etter at familien forlot bygda i 1838.

Første gang var i 1869, da han stanset på veg hjem etter å ha vært på besøk helt nord i landet. Blant de han traff den gangen var sokneprest Schult og kona hans Kaia; om henne sies det at hun ble et forbilde til Ragni i romanen På Guds veie (1889). Etter å ha overnattet på Kvikne dro han videre til Tynset. Det var søndag morgen, Bjørnson traff folk på veg til kirken, og oppdaget at han savnet Karoline. Der og da var det han fikk ideen til diktet «Mit følge» - som er blitt stående som høydepunktet i hele den lyriske produksjonen hans og er et av Norges nasjonaldikt.

I 1897 var tredje og siste gang han besøkte Kvikne, og da var Karoline med. Det var den gangen han gjeme ville kjøpe døpefatet i kirka som han var døpt i, inntil Karoline minnet ham om at det sikkert var flere bra folk som var døpt i fatet, og for en gangs skyld bøyde han seg for hennes råd.

I tillegg til Kvikne, er det Stor-Elvdal Bjørnson følte seg mest knyttet til i Østerdalen. Det ga seg utslag i at han i 1891 skjenket en stor boksamling til Storelvdalen, og den er fortsatt intakt.

BJØRGAN: På Bjørgan prestegard i Kvikne starter ferden inn i Bjørnsons liv og forfatterskap.

Fra Litteraturer av Geir Vestad

Lenker:
  Dokumentasjonsprosjektet
  Maihaugen 
  Riksarkivet
  Sagatun
  Wikipedia