forfatterside

tilbake til kart

Sven Moren

Diktergarden Mora er et velkjent landemerke i Trysil.

Diktergarden

I Ringsaker og Vang skjer det at det har bodd både tre og fire diktere på samme gard. Men det er bare Mora gård i Trysil som kan by på tre diktere av samme familie.

Sven Moren (1871 - 1938) var ikke bare far til lyrikeren Halldis Moren Vesaas og barnebokforfatteren Sigmund Moren. Han er også blitt tilagt et mer tvilsomt farskap; da billedhoggeren Trygve Dammens minnesmerke over ham ble avduket i 1951, utnevnte Hamar Arbeiderblad Sven Moren til ikke mindre enn «Trysildikternes far».

Sikkert er det at han var den første til å sette Trysil på norgeskartet. Men om utgangspunktet for alt han skrev er det hjemmekjente og lokale, er han også det beste eksemplet på at den slitte betegnelsen heimstaddiktning rommer diktning som rekker langt ut over det lokale miljøet.

«Heimbygda ble hele Norge for Sven Moren,» er det sagt om ham. «Han gjorde Oslodiktere til tryslinger og tryslingene til diktere,» sa Oskar Bråten en gang. Og Moren gjorde hjemmet sitt til et kultursentrum som skulle skape ytterligere to diktere.

Garden og ætta var hovedmotiv i alt han skrev. Og «alle gamle ættegarder i Sven Morens bøker er atterspeglingar av hans eigen,» har Halldis Moren Vesaas bemerket. For i motsetning til svært mange av sine dikterkolleger, valgte han å forbli bofast på garden og kombinere diktergjerningen med bondevirksomheten. At det var en kombinasjon som ikke alltid var enkel, vitner den selvbiografisk pregede romanen Gardguten og spelemannen (1936) om. Her var det sine egne barndomsminner han diktet på, og her «opptrer hele bygda lys levende», som Eyvind Lillevold skrev om denne siste romanen hans.

«Alt ein ser frå tunet er kransa inn av skog, lange mørke ås drag med rolege linjer. Over åsane i sørvest løfter Trysilfellet ein veikt runda kuv. Austanfor skigarden renn Trysilelva, såvidt ein ser det glitrar i vatnet. Frodig lauvskog kantar strendene og kjem langt langt inn på den sletta som gardane her ligg på. Her er flate, vide jorde, god plass.»

Slik skriver Halldis Moren Vesaas om barndomshjemmet i boka Sven Moren og heimen hans (1951). Og sikkert er det at han i uvanlig stor grad var bundet til hjemstedet, som hans biograf Sigurd Haraldseid har kalt «ein av dei vakraste gardane i Trysil».

Litteraturhistorisk hører han hjemme blant folkelivsskildrerne og bondelivsskildrerne som begynte å gjøre seg gjeldende mot slutten av forrige århundre. I løpet av to-tre tiår ble store deler av landet litterært kartlagt av folk som Rasmus Løland i Ryfylke, Jens Tvedt i Hardanger, Gabriel Scott fra Sørlandet, Johan Bojer fra Trøndelag, Hans Aanrud fra Gudbrandsdalen, Jacob Breda Bull fra Rendalen - og Sven Moren fra Trysil.

Felles for mange av dem var den sterke følelsen av ætteforpliktelse, tradisjonsfølelse og ansvar. De er nok i mangt realistiske i sine skildringer, men nasjonalromantikken og svermeriet for det bondenorske er også til stede i rikelig monn. Hos Moren spesielt er det også atskillig av skogsmystikk til stede - side ved side med hverdagsrealismen og den sosiale problematikken, hvor Moren gjerne stiller seg på storbøndene og skogeiernes side. Etter hvert skulle nok Morens bøker også få en påtrengende tendens mot framskritt, industri og bysivilisasjon, med en tilsvarende prisning av bygda og jorda.

Respekt og interesse for fortida og tradisjonen preger også den kulturelle virksomheten til dattera Halldis Moren Vesaas (1907 - 1995). Men hos henne er den også koplet til en nysgjerrig åpenhet overfor det nye i tida. Noen opprører var hun ikke, men en aldri så liten opprørsk tone var det vel likevel i de tidlige diktene hennes, hvor det framfor alt er kvinnelig kjærlighet og erotikk som er tema. Debutboka Harpe og dolk (1929) står sentralt i historien om norsk lyrikk i dette århundret.

Etter hvert skulle hun utvikle seg på et bredt kulturelt felt, mens hennes egen diktning kom mer i bakgrunnen. De senere årene var det som oversetter og gjendikter hun gjorde den største innsatsen sin.

Tryggheten på egen kultur og stoltheten over tradisjonene hun videreførte bar hun med seg fra Mora. Men ellers er det ikke alltid like mye å spore av Trysil i diktningen hennes. «Allerede i tidlige ungdomsår var det klart for meg at jeg ikke skulle bli i Trysil,» uttalte hun i et av de siste intervjuene hun gjorde. «Jeg ville ikke bli rival til far min, Sven Moren. Han var veldig sterkt knyttet til slektsgarden og skogbygda, og ville endelig at jeg skulle bli i Trysil. Det er da også ei pen bygd med trivelige folk...»

Også broren Sigmund Moren skulle videreføre det brede kulturelle arbeidet på ulike fronter, som var et særmerke ved Sven Morens virksomhet. Kanskje var ikke forfattervirksomheten hans viktigste, men han har flere barnebøker bak seg og ble belønnet med blant annet Damm-prisen i 1952.

Fra Litteraturer av Geir Vestad
NRK - Halldis Moren Vesaas
Deichmanske bibliotek
Telemarksportalen
Lenke til biblioteket der du kan låne bøker av og om Sven Moren
Lenke til bibliotek der du kan låne bøker om Sigmund Moren