forfatterside_skjæraasen

tilbake til kart

Einar Skjæraasen

Ørnulf Basts Skjæraasen-monument ligger sentralt til i Innbygda.

Dit hjemvegen går

«Man må ha en flekk dit hjemvegen går,» sa Einar Skjæraasen; «ellers blir man lett en rastløs omstreifer i tilværelsen.» Selv hadde han funnet flekken sin, og bevarte den hele livet. Og gjennom diktningen sin gjorde han det klart hvor verdifullt det er å bevare kontakten med vegen hjem.

«Dette vakre monument reflekterer så fint den milde ro som var hans, denne blide ettertenksomhet som kunne få form som en vemodig ømhet for alt som er lite, vekt og vergeløst i livet, eller som et kast av en glede så gnistrende blank at den blendet alle dem som fikk den i gave.»

Slik beskrev Magne Skjæraasen Ørnulf Basts statue til minne om faren Einar Skjæraasen (1900 - 1966) da den ble avduket sommeren 1970. Den ettertenksomt milde roen over denne bronsestatuen mot en bakgrunn av røde heller fra Ljørdalen i parken utenfor biblioteket i Innbygda utgjør da også en spennende kontrast til den dramatisk fortellende Sven Moren-statuen utenfor rådhuset. De to antyder også noe av spennvidden i Trysil-diktningen mellom det stemningsfullt sanglig lyriske og det bredt episke.

Det var på Midtgar'n i Skjæraasen på Østby han ble født, som den eldste av åtte unger. Den vesle stua eksisterer ikke lenger, men en minnestein er reist der den lå. Og midt mellom Skjæraasen og Grønli ligger en annen stein; det er Kvilesteinen som er kjent fra diktet med samme navn:

«Her er Kvilsten
dom kalte.
Her har de gamle sett ned børa
og rette på ryggen
som snarest.»

I 1916 kjøpte faren garden Nordby i Innbygda. Men eldste gutten hadde andre planer enn å bli hjemme og ta over garden. Høsten 1918 dro han til middelskolen på Rena. Han var 18, og siden skulle han ikke bli fastboende i Trysil igjen.

Riktig nok skulle det ikke gå så mange årene før han vendte tilbake til Østerdalen. I 1926 fikk han jobb i Tynset Sparebank, og ble der til banken gikk overende i 1933. Deretter ble han selger i Hamar - og endte senere opp med skrive Hamars bysang. Så gikk turen til Oslo igjen.

Men som ferierende skulle han stadig vende tilbake til Trysil. Etter krigen fikk han kjøpt Lund - en idyllisk husmannsplass opp fra vegen langs Trysilelva rett overfor Mora gård på den andre siden av elva. «Og her diktet han, inspirert - mye av hans beste er unnfanget her,» skriver Magne Skjæraasen i sin fine biografi En elsker i verden (1972).
Og om han ikke var fast bosatt i Trysil, vendte han alltid tilbake dit i diktningen sin, hvor han enn bodde:

«Skogen er i alt je minnes
furu, furu, gran og gran lys og ong skog
mørk og tong skog
- alle tider, alle stan.»

Han debuterte som lyriker i 1936. Men det var først da han tok trysilmålet i bruk, at egentonen lot seg høre. Første gang i fredshøstboka Så stiger sevjene (1945), som rommer både «Kvilsten», «Heme i Trysil» og «Trysilvegen»:

«Bak virvar av år kan jeg skimte
og minnes en drøm på sprang:
Vekk over bergene, vestover
hivde seg Trysilvegen,
sju undringens miler lang.»

I neste samling, Danse mi vise, gråte min sang (1949), var trysilmålet gjennomført hele vegen. Og det er denne boka, og oppfølgeren Du ska itte trø i graset (1954) som har gjort Einar Skjæraasen til en av landets mest folkekjære lyrikere - nettopp fordi han våget å satse på sitt eget. Han gjorde trysilmålet ikke bare til allemannseie, men til «et nytt riksspråk for godvilje og varme og menneskelighet,» som forlagsdirektør Jacob Brinchmann sa ved avdukingen i 1970.

Det er lykken over å høre hjemme et sted, over tilhørigheten, som er grunntemaet i diktningen hans. Og det temaet kan bare komme til uttrykk gjennom dikt som springer ut av nærhetsfølelsen til hjemstedet - også språklig:

«Je veit om e bygd
der hausten kjem tidleg
og vintem er lang.
E mor sit og vogger
et menneskekryp i sitt fang.
Je veit om en dal
og den vil je fylle med sang.»

Fra Litteraturer av Geir Vestad

Lenker:

NRK - Stemmer fra litteraturen